Unghundtrening- selvbeherskelse.

Tren unge hunder – tren det første først.

…og hvordan Grom (1 år) minnet meg på at grunntrening ikke er et kryss på lista og ferdig med det.

Det er rart med det. Man tror man følger sine egne prinsipper. Man tror man er konsekvent. Man tror man har kontroll. Og så står man der med en ett år gammel jaktlabbe som heter Grom – en ung dame med sterke meninger om tempo, retning og døråpninger 🙂

Ikke fordi hun er frekk. Ikke fordi hun “tester grenser”. Men fordi jeg – helt umerkelig – har latt noen små ting skli ut.

Unge hunder er som vann: de fyller rommet du gir dem.

Hunder gir ikke fingern – de gjør så godt de kan, (eller det vi har lært de.)

Hvis noe har lønnet seg tre ganger, så er det en regel. (Og hvis du spør Grom, så holder det med én gang.)

Treningslogg: Døra om morgenen

Mål: Grom skal ikke skyte ut døra som en prosjektil.

Dette er faktisk litt fascinerende: Grom sitter pent. Helt pent. Jeg tar på skoene – hun sitter. Jeg tar på jakka – hun sitter. Jeg går mot døra – hun sitter fortsatt, som en liten statue av selvkontroll.

Og så sier jeg navnet hennes. Og der går startskuddet. Hun skyter ut som om hun har ventet på dette øyeblikket hele livet.

Erkjennelse:

Jeg har – uten å mene det – brukt navnet hennes som “fri”-signal. Og hun har vært mer enn villig til å adoptere den tolkningen.

Tiltak: Slik trener vi det inn igjen

Dette er den praktiske delen – det som faktisk virker.

1. Hun sitter inne, jeg går ut først

Dette alene endrer dynamikken. Jeg åpner døra, går ut, og hun blir sittende inne. Det gir henne tid til å tenke, ikke bare handle.

2. Jeg kaller på Veide først

Veide får gå ut først. Grom må vente. Dette er gull for forventningskontroll – hun lærer at navnet hennes ikke betyr “løp”, men “vent på tur”.

3. Fot ut porten

Begge hundene går fot ut porten. Ingen løping, ingen selvvalgte retninger. Bare ro og struktur.

4. Veide får tisse først

Jeg sender Veide ut for å tisse. Grom må fortsatt vente. Dette er vanskelig for henne, men hun prøver.

5. Så får Grom gå og tisse

Når hun er i balanse, får hun sin tur. Og det er nettopp det som er læringen: Ro gir tilgang.

6. Alternativt: kobbel på

Hvis hun har en dag der hun er litt “på”, tar jeg på kobbel når vi går ut. Ikke for å holde henne fast, men for å hjelpe henne å lykkes og alt blir så mye triveligere.

Ute på tur er det aldri noe problem. Hvorfor? For helt fra hun var liten, har hun lært at hun skal gå ved meg. Nå har det blitt en vane. Jeg har vært konsekvent.

Det gjelder å ta tak i de små tingene før det forplanter seg til andre ting. Det går som regel raskt å hente det inn igjen heldigvis. Prosjektet er i gang!

Klarer de ikke å ha selvbeherskelse nok til å sitte i ro når man tar på sko og åpner døra, kan det blir vanskelig å se fasanene lette foran beina deres uten å fyke etter.