Tegn i terreng – små lysglimt i det visne gresset.

I dag tok vi et nytt steg i treningen på tegn.

Etter å ha jobbet med innlæring av tegn i de klipte sporene oppe på Aases nerdehjørne, og i de klipte sporene foran baren,var det tid for å teste tegn i mer “ekte” omgivelser.

🌾 Første runde – ro, fokus og retning

Vi gikk ut i det visne gresset på den store marken. Jeg setter henne ned, kaster én dummy til høyre og én til venstre. Deretter går jeg fra henne, står stille noen sekunder, og gir et tydelig tegn – for eksempel venstre – før jeg til slutt gir startsignalet.

Hun har tidligere hatt en tendens til å tro hun kan forutse retningen og snu seg dit hun tror hun skal. Derfor har vi jobbet mye med at hun skal holde blikket på meg helt til jeg faktisk sier at hun kan gå. Det begynner å sitte.

Etter apport – bygge forståelsen videre

Når hun har levert, setter jeg henne tilbake på funnstedet. Der kaster jeg en ny dummy i samme retning som jeg nettopp sendte henne. Så går jeg ifra – og sender henne motsatt vei.

Da må hun passere punktet hun nettopp satt på, ignorere det hun så bli kastet, og fortsette videre ut i den nye retningen. Og akkurat her kommer det et sånt øyeblikk hvor man kan se at hun får en lyspære over hodet : AHA , så Tegnet betyr: Fortsett i den retningen du peker – helt til jeg finner dummien?!!

💡 Små steg, store byggesteiner

Vi er langt fra ferdige. Det ligger mange timer foran oss før signaler og tegn sitter slik de skal. Men vi er i gang. Og hun begynner å forstå. Det er mer enn nok til å gjøre meg ganske glad.

Etter treningen gikk jeg inn og akkurat da tikket det inn 3 mailer fra DKK med resultater fra røntgen. Jeg synes at det er en nervepirrende tid når de runder året og det er tid for å sjekke stengene som de sier her i DK. Resultatet var det beste man kunne få: A-0 og intet påvist på OCD. Man blir så glad, og får inspirasjon i bøtter og spann til å fortsette treningen av min fine unghund.

I morgen tester vi signaler ved bekken, blir spennende å se hvordan det går.