Grunntrening,- igjen og igjen (og igjen)

Når vi trener våre hunder, så veksler vi mellom det vi kaller å trene og det å bruke.

Når vi trener, så øker vi hundens ferdigheter, så vi enten befester en ferdighet, eller vi utvikler ferdigheten til hunden.

Når vi bruker så tester vi om det vi har trent på fungerer i praksis, for eksempel på en prøve . Om man bare bruker , så tenker vi at det de har lært blir gradvis dårligere og dårligere.

Stoppen blir litt tregere, de blir litt mer upresise på tegn osv.

Har vi hunder som er på videregående nivå med tegn, kan vi bruke poofere som skyter i en eller flere av retningene.

Pooferen kan for eksempel stå så den skyter bak hunden , også blir den sendt til høyre eller venstre på en apport den ikke har sett.

På den måten sjekker vi om hunden forstår tegnet som blir gitt, og ikke bare går til det punktet den tror, eller det som frister mest. Noen ganger får den hente den som blir skutt av også, så pooferen ikke mister verdi som forstyrrelse.

En annen ting som vi trener på , er at hunden skal vente med å gå til den får lov. Vi viser tegnet, og så skal hunden vente med å gå til vi sier ordet.

Her bruker vi god tid, så den må vente en stund etter at vi har blåst stopp før den får gå.

Vi snakker med hunden og roser den for å bli. Deretter tar han vi ut hånda som viser retningen den skal gå, venter litt og sier kommando-ordet. Om hunden begynner å kikke rundt seg, eller legge vekta over til den siden den skal gå eller tror den skal gå, så tar vi inn hånda igjen. Starter hunden før hun får lov, sier vi nei, og hunden blir satt tilbake til utgangspunktet .

Når man ser at ting blir bedre, og det man har jobbet med en stund begynner å gi resultater, så blir man glad. Vi som nerder i denslags blir veldig glade. 🙂

Løfter man blikket og kikker ut av sin egen lille osteklokke, så vet man jo at det ikke betyr noe som helst for det som skjer i verden, men i osteklokken gir det glede, og det skal man ikke kimse av.