Aases nerdehjørne

Jeg elsker å nerde i detaljer, og Grom – min ett år gamle labradortispe – er i kategorien gladlaks, og ¨går det så går det.

Det er en perfekt kombinasjon 🙂

Når hunden mener hun har ventet lenge nok..

Jeg har begynt å trene tegn med Grom.

Høyre, venstre, bak – hun vet hvor dummyene ligger, og hun sitter og er klar for å gjøre noe. Jeg setter henne ned, går ifra, gjør meg klar til å gi høyre-tegnet. Kriteriene mine er enkle:

• Hun skal se på meg, ikke på dummyen.
• Hun skal vente på ordet, ikke bare tegnet.
• Hun skal sitte helt i ro.

Enkelt ikke sant? Vel..

Jeg løfter høyrehånda. Hun kaster et blikk mot høyre. Jeg tar ned hånda. Hun ser på meg. Jeg løfter hånda igjen. Hun ser mot høyre. Jeg tar ned hånda. Hun ser på meg. Jeg løfter hånda for tredje gang, trekker pusten for å si ordet – og der går hun.

Og det er jo feil. Men så har hun jo ventet så lenge. Så da må hun vel få lov? Eller?

Når hunden er både hardtgående og myk – og du må velge prinsippene dine

Grom er en fascinerende blanding av «jeg kjører på» og «jeg tar det veldig personlig hvis du ser strengt på meg». Det gjør det fristende å la henne få gå, bare for å unngå at treningen stopper opp.

Men her kommer det store valget: Vil jeg ha en hund som går når hun mener hun har ventet lenge nok? Eller en hund som går når jeg sier det?

Jeg velger det siste.

Derfor stopper jeg henne. Rolig. Udramatisk. Et lite «nei», ros for at hun reagerer på mitt nei, og et «kom, vi prøver igjen».

Ingen sure miner. Ingen skuffelse. Bare informasjon: «Det var ikke det jeg ønsket. Vi prøver igjen.»

Og vi prøver igjen. Og igjen. Og igjen.

Og så skjer det

Hun sitter. Hun ser på meg. Jeg løfter hånda. Hun ser fortsatt på meg. Jeg gir det verbale signalet. Hun går – på mitt signal.

Og jeg roser henne på vei ut for det var et riktig valg. Og dummyen? Den er en premie for godt og riktig utført arbeide. Mor er glad, Grom er glad.

Hvorfor jeg nørder i detaljene

Det er lett å tenke at slike småting ikke betyr noe. At det viktigste er at hunden henter dummyen, ikke hvordan hun kommer seg dit.

Men for meg handler det om noe mer:

• Å bygge en hund som lytter.
• Å bygge en hund som venter på informasjon.
• Å bygge en hund som ikke tar egne avgjørelser fordi hun «synes det er på tide».

Og kanskje viktigst: Å bygge en treningskultur hvor feil ikke er farlige, men bare informasjon.

Det er ikke alltid lett. Det er ikke alltid raskt. Men det er alltid verdt det.

Så når ting dukker opp underveis…

…så jobber vi oss gjennom det. Vi unngår ikke problemet. Vi møter det, justerer, prøver igjen – og feirer når det sitter.

Og Grom? Hun lærer at tålmodighet lønner seg. Jeg får en påminnelse om at jeg fortsatt elsker å trene og nerde med mine ( i egne øyne) fantastiske hunder. 🙂